Forleden dag var jeg på Cinemateket for å se science fiction-klassikeren Blade Runner fra 1982, regissert av Ridley Scott. Filmen ble vist i forbindelse med Ann Lislegaards utstilling ANIMOID på Henie Onstad Kunstsenter. Før filmen var det en samtale med Lislegaard, som har latt seg inspirere av filmens ideer i sitt kunstnerskap.
Blade Runner foregår i 2019. Roboter – kalt replikanter – har blitt så like mennesker at man ikke kan se forskjell. De er ulovlige på jorden, men når noen rømmer fra en planet hvor de jobber som slaver, er det hovedpersonens jobb å finne dem. Det er vanskelig, for de ser helt like ut som mennesker. En psykologisk test kan avdekke dem, men kan man egentlig være sikker?
Når jeg leser avsnittet over høres det helt absurd ut, derfor er det et testament til filmen at den er absolutt fabelaktig. En av de bedre filmene som noensinne er laget, intet mindre.
Noe av dette skyldes det visuelle. Den ser ulikt ut noen annen film som noensinne er laget, og har holdt seg forbausende godt, på mange måter bedre enn filmer som lages i dag med digitale effekter som ikke fantes den gangen. Men filmens virkelige kvalitet ligger i at den stiller fundamentale spørsmål om den menneskelige tilstand, slik bare science fiction kan. En av replikantene vet ikke at hun er en robot. Minnene hennes er plantet. Det går også spekulasjoner om at hovedpersonen selv er en replikant. For hvordan kan man egentlig vite? For disse robotene føler på samme måte som mennesker. Sjalusi, frykt, sinne. De ønsker seg mer liv. Alltid mer liv, men det er aldri nok. Akkurat som mennesket.
Men det som slo meg da jeg så filmen nå, var hvor vanskelig det er å spå fremtiden.
Blade Runner kom ut i 1982. Handlingen foregår i 2019. Det er et gap på 37 år. Tilsvarende hopp fremover fra i dag er 2063. Det føles som en evighet til. Hvordan kommer verden til å se ut da?
Om man tar utgangspunkt i Blade Runner for å se hvor gode vi er til å predikere fremtiden, er min første tanke at vi kommer til å bli skuffet. I 1982 trodde man at i 2019 ville det være flyvende biler, mennesker på andre planeter, og roboter så like mennesker at det trengtes en egen type etterforsker for å avdekke dem. Det er ikke der vi er i dag. Ikke i det hele tatt.
Men det som er enda mer interessant er hva filmen ikke forutså. Det mest slående er mobilen. Skjermen vi alltid drar med oss, og som er blitt en uunnværlig del av den menneskelige tilstand. Den teknologien som faktisk definerer 2019 og vår tid, og som Blade Runner ikke hadde den fjerneste anelse om.
I en av de første scenene sitter hovedpersonen i Los Angeles i 2019 mens en flyvende bil flyr over hodet på ham. Men han sitter der med papiravisen og leser. I en senere scene skal han ringe en kvinne, og da må han til en telefonkiosk. Riktignok med video, men den er verken bærbar eller mobil. Flyvende biler, men ingen iPhone. Det sier noe om hvor dårlige vi er til å spå fremtiden.
En annen ting filmen bommer på er helse- og miljøbevisstheten som preger vår tid. Alle røyker i Blade Runner, enten det er menneske eller maskin. Hele Los Angeles er en forurenset søppelplass. Ingen trener.
Poenget er dette: fremtiden blir aldri slik vi tror. Vi har nok en anelse, og ofte er vi ganske sikre, men om det er noe historien viser så er det at verden ikke utvikler seg så fort som vi tror, og at den utvikler seg på helt andre måter enn vi forventer.
Blir det annerledes med AI? Muligens, men jeg tror det ikke. Vi diskuterer i dag om AI kommer til å ta jobbene våre eller bli superintelligent. Kanskje er dette våre flyvende biler. Det vi er sikre på at kommer, men som enten ikke kommer, eller kommer i en helt annen form. Og kanskje er det noe vi ikke ser i dag, tilsvarende mobilen, som ender opp med å definere fremtidens epoke.
I mellomtiden anbefales Blade Runner på det varmeste. Selv om den er gammel og mange kanskje er skeptiske av den grunn, er den fabelaktig. I 2017 kom også en oppfølger som var overraskende bra, og som også kan anbefales. Men se originalen først. Det er den som kommer til å leve evig. Tror jeg.