#1 Dag 1

Det føltes som at noe er i ferd med å endre seg. Jeg bruker ordet «føler» fordi en del av meg er usikker, fortsatt nølende. For kan det virkelig være sant? Jo mer jeg tenker på det, jo mer tror jeg det. Jeg tror verden er i ferd med å endre seg. Jeg tror at utviklingen innenfor kunstig intelligens går så mye fortere enn folk flest er klar over. Det vet jeg selv. For jeg var en av dem. En av tvilerne. En av dem som trodde at dette bare var hype. Men basert på det jeg har sett i løpet av den siste uken, er jeg ikke lenger i tvil. Jeg har sett hvordan den neste utviklingen av AI fungerer, agentisk AI, og det gjør nettopp det: fungerer.

For å gi deg litt kontekst: jeg har tidligere også vært hypet på generativ AI. Da jeg prøvde ChatGPT for første gang ble jeg helt blåst vekk, og jeg kunne knapt tro at noen hadde klart å lage det. Riktignok ble svakhetene tydeligere jo mer jeg brukte det, men det pekte likevel mot en fremtid der maskiner kunne gjøre mange oppgaver som nå bare gjøres av mennesker. Litt på samme måte som maskiner erstattet menneskene i jordbruket og senere i fabrikkene. Men ChatGPT var noe annet. Noe man kunne snakke med og interagere med. Jeg var solgt, ble en disippel og spredde ordet til alle jeg kjente: dette er det neste store. Først elektrisiteten, deretter datamaskinen, internett. Nå AI. Det er et spørsmål om tid. Det viktigste akkurat nå var å gjøre seg kjent med teknologien. Eksperimenter, eksperimenter, eksperimenter – husk the Jagged Frontier.

Jeg bestemte meg for at jeg bare måtte prøve å ri denne bølgen. Blant annet sa jeg opp stillingen min hos daværende arbeidsgiver fordi jeg følte at de ikke tok AI på alvor. Mye prat om hvor viktig AI var, men lite handling. Og handling taler som regel høyere enn ord, men langt ifra like ofte. Derfor søkte jeg meg til et av de store konsulenthusene, for der måtte det finnes reell AI-kompetanse. I alle fall gav de inntrykk av det. Men etter et halvt år i ny stilling, og grundig skanning av selskapet, nasjonalt og globalt, på jakt etter AI, så ligner bildet mistenkelig på det forrige stedet. Mye prat. Lite handling.

Det hele gjorde meg desorientert. Jeg gikk gjennom en desillusjonert periode der jeg trodde at AI bare var tull. Narrespill. Keiserens nye klær. Jeg hadde lyst til å være gutten som påpekte at keiseren ikke hadde klær på. I alle fall ikke så fine som alle snakket om. Kanskje noen filler med litt praktisk funksjonalitet, men ikke i nærheten av det samtalen tilsa, investeringene som ble gjort og lovnadene som ble gitt.

Men så endret noe seg for en uke siden. Tilfeldighetene, eller skjebnen om du vil, fikk meg til å prøve Claude Code. Jeg forsøkte å bygge en nettside ved å gi skriftlige instruksjoner, og den gjorde det av seg selv, i løpet av noen minutter. Ville jeg endre noe, skrev jeg det bare inn, og den fikset det. Jeg kunne knapt tro det. Den fungerte. Bedre enn jeg hadde drømt om. Senere prøvde jeg å bygge en database og nettside knyttet til tilsynsrapporter fra Finanstilsynet, og selv om det tok tid, klarte den det også. Det fungerte. Det var sant. Neste steg var tatt. Jeg så retningen av fremtiden klart.

Siden har jeg slitt med å sove. Jeg er hypet. Mer enn jeg har vært i hele mitt liv. Lovnadene de store AI-selskapene har kommet med stemmer. Jeg er nå overbevist om at det kommer til å skje. Bølgen kommer, men folk flest aner det ikke. Hvor mye kommer verden til å endre seg? Jeg vet ikke. Jeg vet ingenting lenger. Men denne bloggen er et forsøk på å strukturere tankene mine og holde meg selv ansvarlig for mine egne spådommer og meninger. Tenk på det som en offentlig gapestokk.

Det er så mye jeg vil skrive og tenke om, men det er en kunst å begrense seg. Det kommer alltid en ny morgen – derav navnet på denne bloggen. Hvis du vil kan du motta nye innlegg i innboksen din, men jeg bryr meg egentlig ikke. Dette er for meg selv, og det føles fantastisk.