I forrige uke sa en av Kongerikets største AI-entusiaster, oljefondsjef Nicolai Tangen, på en podcast at han ikke brydde seg om musikken han hørte på – eller kunst generelt – var laget av AI eller mennesker.
Programlederen kunne ikke tro sine egne ører. «Er det sant?» Tangen var ikke i tvil. God musikk er god musikk, uavhengig av hvem eller hva som har laget den, bekreftet han, som for å fjerne enhver tvil.
Dette falt ikke i god jord i mitt ekkokammer. Folk var i harnisk over at personen som forvalter vår felles sparebøsse kunne finne på å si noe så dumt. Han var i lomma på de amerikanske tech-broene, hørte jeg i en reel på sosiale medier. Audun Vinger i DN beskrev det som et lavmål.
Noen ganger mistenker jeg at Tangen liker å sette ting på spissen når han snakker om AI. Han vil skape debatt. Han er åpenbart fascinert av teknologien, og har kalt den det viktigste i vår levetid.
Det faller i god jord hos meg, fordi vi trenger flere som Tangen. En av forutsetningene for å lykkes med AI-adopsjon i en organisasjon er at lederen setter strategisk retning og sier at nå kjører vi. Ikke at lederen blir passiv og ser seg over skulderen for å sjekke om noen andre går først.
Ikke se deg tilbake. Se fremover.
Når det er sagt, skjønner jeg også hva Tangen mener med at resultatet er det viktigste. Jeg er med på argumentet.
Det gir meg flashback til da Kygo og Alan Walker slo igjennom for rundt ti år siden og ble de største popstjernene fra Norge noensinne. Ingen av dem var tradisjonelle musikere i den forstand at de spilte egne instrumenter. De var hovedsakelig DJs som genererte musikk gjennom datamaskinen. Jeg husker det var mange av den eldre garde som rynket på nesen og ikke anerkjente dette som ekte musikk.
Hva skjedde? De så seg ikke tilbake, tok over verden, og i dag har begge hvert sitt privatfly som står og venter på dem på Flesland når de ikke flyr rundt kloden.
Folk bryr seg sjelden om hvordan pølsene er laget. De bryr seg om de smaker godt.
Samtidig mener jeg at musikere og kunstnere ikke har noe å frykte. I alle fall ikke de som er tro mot den menneskelige opplevelsen.
Noe av det som fascinerer meg mest med de store språkmodellene er at ingen vet helt hvordan de fungerer. Koker man dem ned til sin essens er de gigantiske prediksjonsmodeller trent på enorme datasett, med ulike variabler og parametere som gir brukeren et svar på meldingen sin.
Jeg tror de er noe fundamentalt annerledes enn menneskelig intelligens. Det er et helt fagfelt som forsker på og diskuterer akkurat dette, bestående av mennesker som er langt smartere enn meg.
Men for meg er det ganske klart: et menneske lærer ikke å lese av å prosessere all tekst i verden, finne mønstre, få tilbakemelding fra et menneske under trening, og deretter snakke alle verdens språk.
Et menneske lærer seg å lese gjennom å interagere med verden, gjennom kontekst og erfaring. Vi forstår verden gjennom kropp, sanser og opplevelse – og bruker språk til å uttrykke det. AI gjør det omvendt: den lærer seg mønstre i språk, uten å forstå det som ligger bak.
Poenget er at originale ideer springer ut av menneskelig erfaring. Ikke fra aggregerte data, som ofte blir gjennomsnittlige og kjedelige.
Et av de viktigste tipsene jeg gir til folk som skal bruke AI til å skrive er: skriv alltid førsteutkastet selv. Min egen regel er at jeg skriver gjennom teksten tre ganger før jeg begynner å spørre AI om tilbakemelding. Hvis ikke risikerer jeg å miste meg selv. Teksten blir generisk, gjennomsnittlig, og uttrykker ikke det jeg har lyst til å si – men det jeg tror andre vil at jeg skal si.
Dette blir bare viktigere fremover, og kommer til å skille dem som skinner i den nye tiden.
Blant annet derfor tror jeg sosiale medier kommer til å forsvinne – i alle slik vi kjenner dem nå. Men mer om det en annen gang.
I mellomtiden: vern om din menneskelige faktor. Det er kanskje det viktigste du har.